Hola!

Har tenkt på å blogge i tre dager nå men, hver gang jeg setter meg er jeg altfor sliten.
Så her kommer en oppdatering fra den siste uken:

Første uken i leiligheten har gått over all forventning!
Nellie har ikke bjeffet en eneste gang bortsett fra en morgen hun bare var teit.
Da satt hun i sofaen og boffet (det var ingen lyder i hele bygget her) så da måtte hun inn på badet og være der alene i 4 minutter. Etter det at hun ikke gitt noe lyd fra seg. Jeg tror hun gjorde det for å få oppmerksomhet for med engang jeg ber henne slutte skal hun liksom ha kos?
Så etter å ha bedt henne komme seg ned fra sofaen og gå i kurven så fortsatte hun bare. Så den store konsekvensen (når hun ikke sluttet) var rett og slett å be henne gå inn på badet, sette seg ned og vente i 4 minutter. Er veldig sikker på at den veldig korte "isoleringen" gjorde at hun skjønte at det ikke var greit. Selvfølgelig jeg kunne oppnådd helt motsatt resultat og hun hadde virkelig begynt å bjeffe men, hun har slått seg sånn til ro her at jeg tenkte det ville gå fint. Hadde hun selvfølgelig vært utrygg her så hadde jeg aldri gjort det. I tillegg så stod jeg rett utenfor døren så hun visste at jeg var i nærheten men, uten at hun kunne se meg.
I ettertid har jeg tatt henne med meg inn på badet og gjort rommet til noe positivt igjen så hun ikke skal se på badet som en "straff".  Det har jeg gjort ved å la døren stå åpen når jeg er der inne og kose snakke med henne så hun logrer blir glad.

Forrige uke fikk jeg det for meg at jeg skulle på fjelltur. Jeg er den typen som bare må gjennomføre når jeg først kjenner jeg har lyst for hvis jeg ikke gjør det blir det ikke gjort.
Så da pakket jeg en sekk med vann, langline, sele og dro til et lite fjell på Krokeide som heter Veten.
Nellie er mildt sagt et helvete (unnskyld for språkbruken) på fjellturer. Hun er så giret at hun sliter og drar hele veien opp. Det hjelper nok ikke heller på at jeg er i ganske dårlig form i tillegg. Så oppover blir det en del korte pustepauser på 30 sekunder før vi går videre. Jeg blir så frustrert innimellom at jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke bli sint på henne. Streng ja, sint nei. For jeg vet jo at det hjelper jo ikke å bli sint på henne for hun er jo egentlig bare veldig glad og giret. Uansett hvor mange ganger jeg sier hun skal vente når jeg skal klyve opp et berg så er hun helt døv. Ikke tørr jeg å slippe henne heller til tross for at hun ikke stikker av. Det er mer den "redselen" for å treffe andre hunder. Et skrekkscenario jeg har er at hun skal løpe mot en hund hun ser i skogen og klikke på den.
Nå har hun vel og merke aldri bitt en eneste hund i sitt liv selv om hun hadde muligheten til det engang men, jeg tar ingen sjanser.
Derfor går hun alltid med både sele og halsbånd selv på fjellturer for med engang jeg hører eller ser noen komme byttet jeg raskt fra sele til halsbånd for å ha bedre kontroll.
Etter turen var vi begge to helt skutt, så jeg dusjet mens hun lå på sofaen. Så tenkte jeg at jeg bare skulle "legge meg litt under dynen". Nellie kom jo raskt opp i sengen og la seg i armkroken min og når hun sovnet på brystet mitt med hodet med sin tunge pust så var det så KOSELIG og beroligende at jeg selv sovnet.
Det var et sånt magisk øyeblikk som jeg egentlig ikke ville sovne fra. Bare det at hun lå med forlabbene sine delvis over den ene armen min med hodet på brystet mitt. Åhhh det var så koselig, magisk og bare helt fantastisk!
Så mens hun sov så jeg på henne og smilte, så bare på hvor søt, skjønn og nydelig hun er og bare nøt hele stunden.

(Toppen på Veten)


I helgen var jeg i Lysefjorden med Nellie og gikk på tur.
Siden Gimli hadde vært et døgn her så gikk vi morgentur rundt vannet her jeg bor.
Så det var fantastisk god trening for Nellie siden hun alltid skal beskytte Gimli mot andre hunder.
Så når hun dro måtte hun snu og sette seg ned og vente.
Det fine var at Gimli faktisk traff en annen liten hund på tur rundt vannet. Nellie ville som vanlig beskytte og begynte å hisse seg opp når Gimli nærmet seg den andre hunden. Så da snudde jeg henne rundt og gikk litt tilbake og ba henne om å sitte. Når hun ikke vil sitte så går jeg bare enda lengre tilbake og prøver igjen helt til hun vil sitte.
Målet var ikke at hun skulle sitte når hun så på Gimli og den andre hunden men, det at jeg vet at jeg får kontakt med henne og at hun må vente. Så vi gikk litt og litt nærmere mens jeg gjentatte ganger ba henne stoppe og sette seg ned. Dette var for å teste om kontakten fortsatt var der når stresset for Gimli og den andre hunden økte jo nærmere vi gikk. Så vi stod 20 meter vendt mot Gimli slik at hun fikk se at han hilset. Så hun lagde små staffelyder fordi hun så gjerne ville kjefte (og helt sikkert storme bort) men, hun visste at hun måtte vente. Så hun stod helt fint ved siden av meg og så på dem mens jeg sa kort "Dette går fint. Rooooolig." Nellie bestod med glans!
I tillegg er Nellie den som alltid vil lede an turene når Gimli er med. Dette fikk hun ikke lov til hele tiden da hun prøver å slite seg frem foran han. Så med engang hun sliter må hun snu, sitte seg ned og vente før vi går videre.


Da Gimli hadde reist hjem til min mor dro jeg til Lysefjorden med Nellie.
Hun er så giret og full av forventninger når vi kjører bil og stopper på andre steder. Så da vi begynte å gå var hun i et sånt veldig giret modus. Det som var så sykt bra på turen var at i nærheten av parkeringsplassen stod det er par og en hund. Når jeg ikke fikk kontakt med Nellie måtte jeg snu og be henne om å sette seg ned. Vel.. jeg måtte returnere helt til bilen før hun ville høre på meg.
Med engang vi nærmet oss hunden og paret så begynte hun å reise bust og slite så da snudde jeg igjen og ba henne sitte. Den beste metoden for å få Nellie til å bli roligere på er å la henne sitte seg ned og vente. Nellie er utålmodig av natur når det gjelder å komme seg fort frem på turer.
Så med engang vi stopper så begynner hun å klage men, jeg går aldri videre før hun er stille. Resten av turen var hun veldig veldig grei. Med engang hun glemmer seg og begynner å dra må hun snu, sitte og vente. Godbiter er helt ubrukelig ute da Nellie overhodet ikke er mottakelig (sikkert nevnt dette tidligere).
Så det som fungerer er faktisk å bare stryke henne på kinnet, skryte av henne og gå videre.
For til tross for at hun ikke får en belønning i form av godbit eller leke (leker får du aldri tilbake) så hører hun på meg hele turen.
Det som gjelder er å oppnå den kontakten helt fra starten av turen slik at jeg vet at hun hører på meg.
"Straffen" for at hun ikke hører er bare at vi går lenger tilbake til start.

Noe jeg la veldig godt merke til (fra fjellturen) er at det tydeligvis har gått inn at hun kan trekke i sele og ikke i halsbånd. For tur/retur fra fjellet måtte vi gå langs en grusvei et stykke innover før stien kom. På vei til bilen dro hun voldsomt i selen og jeg snudde henne og gikk flere meter tilbake til stien igjen. Så kom jeg på (dum som et brød) at kobbelet var festet i selen. Med engang kobbelet klikket på halsbånden var hun helt annerledes. Mye roligere (dog fortsatt ivrig) og gikk mye finere tilbake til bilen.

Nye trenings "oppdagelser":

* Få fokus fra Nellie helt fra starten av turen. Få henne til å sitte og vente (ikke så lenge at hun blir utålmodig og reiser seg). Innimellom holder det at hun står i ro ved siden av og venter.

* Belønning som fungerer: Ros, stryk på kinnet og fortsett turen.

* Den beste "straffen" er å la henne vente.

* Ikke gå videre når hun klager (forsterker bare klagingen)

* Roser henne alltid når vi kommer hjem for at hun har vært flink.




Denne uken begynner alene treningen som så langt har gått veldig bra.
(Gått til postkassen og vært borte i 10 minutter med Gimli den morgenen han var her).





Håper dere har hatt en fin uke.




- Over and out

Hei!
Nellie flyttet inn i min nye leilighet i går (Søndag).
Satt oppe hele natten før hun skulle komme og frisket opp kunnskap samtidig som jeg så litt på tips fra andre. Det som er så skummelt med å søke opp hundetrening på nettet er at man må være så ekstremt skeptisk til hva man leser og ser av videoer.
Tror faktisk man må ha rimelig god kunnskap i bunn for å kunne vurdere om det er riktig fremgangs metode eller ikke.
Det verste jeg fant på youtube var faktisk en video om hvordan man kunne trene sin egen hund til å angripe. På bildet til venstre der videoen var stod det med stor skrift "LEARN YOUR DOG HOW TO BITE". Kjente jeg ble skikkelig sint og sjokkert over hvor mye galskap folk kan finne på å legge ut. Heldigvis fant jeg en veldig flink amerikaner som bruker de metodene jeg lærte på skolen. Spesielt godt likte jeg at han sa, "Det å trene hund med fysisk straff hører fortiden til."
Det var da jeg virkelig tenkte at dette er en fyr jeg kan like.

Nellie:

Da hun kom i går var hun veldig stresset slik hun pleier å være på nye steder.
Så jeg kuttet opp pølser og belønnet henne for alt.
Ba henne hoppe opp i sofaen og sengen etterfulgt av belønning. Jeg viste henne rundt i leiligheten mens jeg kastet pølsebiter inn i alle rom for å fokuset vekk fra stresset.
Brukte mye tid på å stryke rolig på henne og snakke lavt til henne.
Gjorde henne mer komfortabel med å gå ute i gangen inn til leiligheten i tillegg til at jeg belønnet henne for å lytte til lyder uten å varsle (bjeffe).
Tok henne også med ut i hagen for å lete etter pølser da nettene ofte er det verste for Nellie på nye steder. Så jeg tenkte at det å gjøre noe gøy der hun får bruke hodet var det beste for å få henne til å sove. Det mest fantastiske er at hun roet seg veldig fort etter at hun kom og hun sov hele natten!
Tok med dynen hennes i sengen min siden hun ikke fant helt roen men, selvfølgelig ville hun heller ha min dyne.
Så når jeg våknet i dag hadde hun tatt så og si hele dynen mens jeg hadde litt på en skulder og såvidt over ene hoften. Snakk om å være lur!





I dag har vi begge hatt en innholdsrik dag spesielt Nellie.
Det er jo tydeligvis farlig å snakke til henne klokken syv om morgenen når jeg ber henne flytte seg så jeg kan få dynen min tilbake.
For med engang jeg snakker til henne så tror hun vi skal stå opp og at dagen er begynt.
Så når jeg la meg for å sove videre så logret hun helt vilt, satt seg rett over ansiktet mitt og sleiket meg ihjel i ansiktet. Fant jo fort ut at det ikke nyttet å prøve å få henne til å sove videre så det var jo bare til å stå opp.
Da vi sto opp så gikk hun rett til døren og viste tydelig at hun ville ut. Så jeg tok henne med meg ut men, det var ikke særlig mye til ærend hun hadde ute. Siste lufteturen tok jeg med henne klokken 02.00 i natt så jeg skjønte ikke hvorfor hun måtte ut med engang.
Da vi kom inn igjen så gikk hun bort til matskålen og ville ha mat men, jeg tenkte hun kunne vente litt siden det var så tidlig.
Så vel etter 30 minutter fant jeg ut at hun bare måtte få mat for hun roet seg ikke helt ned og ble sittende og pese og se på meg.

I ti tiden gikk vi en tur på 30 minutter og det var lett å se på Nellie at hun koste seg.
Litt kjefting på to hunder men, ikke noe voldsomt.
Måten jeg ser at hun koser seg er at halen er halvveis i været og hun har en stramt kobbel uten at hun sliter så halsbåndet strammes. I tillegg til at når jeg snakker til henne så logrer hun.
Hun elsker å være ute i hagen her og gå løs. Tror det er første gangen hun opplever at hun kan gå ut i en hage og få litt frihet (annet enn bånd).
Dessverre er gjerdet ut fra hagen veldig lavt og jeg vet at hvis hun vil hopper hun lett over.
Så kastet pølser inn i den delen av hagen som er mest skjermet. Samtidig øvde vi på at hun kunne stå ved gjerde og se folk og høre på all trafikken uten å bjeffe.
(Hun bjeffer ikke på trafikk men, liker ikke å gå langs trafikkerte veier der det kjører mye biler).
Så da fikk hun godbiter veldig ofte når hun bare stod og så på folk som gikk forbi uten å lage lyd og lytte til trafikken.

Ettermiddagsturen ble en lengre tur på Totland.
Det morsomme med Nellie er at hun begynner å klage når hun må stå å vente fordi hun blir så utålmodig. I tillegg til at vi traff på en ekkel eldre mann (en sånn type du ser på TV som eier Britiske herregårder i Britisk krim). Så Nellie knurret og bjeffet på han noe som ikke akkurat er helt heldig.
Samtidig så forstår jeg henne for han hadde en veldig ekkel utstråling og virket veldig sur.

Etter turen fikk hun kvelds og nå er hun så utslitt at hun ligger i kurven sin å sover.
Der ligger hun kun når hun er helt utslitt ellers er det sofaen.





Alt i alt er jeg overrasket og veldig glad for hvor utrolig bra alt har gått de to første døgnene.
Det har ikke vært noe bjeffing, hun har funnet helt roen OG hun sov faktisk om natten!
(Tror denne natten også kommer til å gå strålende!)
I tillegg til at jeg faktisk kunne hvile meg en time midt på dagen i dag og hun sov sammen med meg den timen i sengen.


Et stort problem som jeg må finne en løsning på er at godbiter ute på tur er helt nyttesløst.
Da er Nellie i et modus hvor hun ikke er mottakelig for godbiter.
Har en plan for dette men, det må trenes inn først hjemme.



Håper dere har hatt en fin dag.



- Over and out

Om oss og veien dit

Velkommen!

Mitt navn er Iselin, bor i Bergen og er 27 år.
Jeg har elsket dyr fra jeg var veldig liten.
Hest var det store i mange år frem til jeg begynte på hundelinjen ved Stend vgs da jeg var 17 år.
Etter dette var det hundeinteressen som blomstret.
Her lærte jeg så utrolig mye som er så nyttig å kunne ta med seg videre.

Denne bloggen er en treningsdagbok for meg og Nellie på vår vei til å få henne til å bli en tryggere hund.

Jeg valgte å kalle bloggen "Crazy But Kind" fordi jeg føler dette beskriver Nellie på en prikk.

(Les mer om Nellie under bildet)

Nellie:

Nellie er en Staffordshire Bull Terrier på 5 år.

Hun er en liten muskelbunt på 17 kg med et veldig stort hjerte.
Nellie er den hunden som lar halen gå som en propell bare du sier navnet hennes.
Hun er glad i alt som heter mennesker og da spesielt barn.

Nellie har nystagmus og ser bedre på nært hold enn på lengre avstand.
For alt som blir kastet mot ansiktet hennes av leker fanger hun.
Hun har også en liten hjernefeil uten at dette er synlig på henne annet enn når blir ekstremt glad når hun skal hilse på mennesker. Hun logrer vilt mens hun går ned i en skjev stilling med senket hode.
Det samme gjør hun hvis hun må snu seg rundt fordi du er bak henne.

Nellie blir heller aldri skikkelig moden i hodet. Hun er vesentlig bedre enn tidligere men, hun har ett trekk man ser igjen fra unghunder. Det er at hun må ut på do hvis hun har herjet inne.

Nellie har en engstelse som jeg ønsker å trene til å bli bedre og få henne mer trygg ved riktig trening og eksponering.

Jeg har to regler jeg skal følge inne i leiligheten:

* Ingen leking innendørs
(Leking inne fører til en hund som er urolig innendørs)

* Ingen får gire opp Nellie unødig.
(Ønsker å lære henne at ute gjør vi gøye ting mens inne er det rolig)

Hvordan få Nellie trygg i min nye leilighet?

* Ta med Nellie inn i alle rom den første tiden så hun kan bli trygg.

* Ikke gå fra henne de første ukene (2 uker).
Begynne helt på nytt med alene tilvenning.

* Belønne for lyder hun hører uten at hun bjeffer.
(Viktig å være i forkant av bjeffingen)
* Øve på banking på ytterdøren ved å banke forsiktig også øke styrken på bankingen.

Generell trening som må sitte på plass:

* Kontakt
(Ingen forstyrrelser også øke gradvis.)
* Sitt og ligg
(Også over lengre tid.)
* Ro trening der hun må legge seg, jeg stryker rolig på henne og snakker lavt og rolig.
Når hun slapper av kan jeg gå fra henne. Dersom hun kommer etter må øvelsen gjentas.
(Viktig at hun har fått brukt seg både mentalt og fysisk)
* Værsegod - Hun må vente og se på meg før hun får lov til å for eksempel spise osv.
(Viktig å ha kontakt på plass.)

Ting som må trenes på ute:

* Trene på å tåle å se andre under.
Gå så langt unna til jeg oppnår kontakt med Nellie. Etterhvert som dette går bra kan man redusere avstanden.
(Små skritt.)
* Gå i bånd med mer fokus på meg som fører.
Hvor jeg går i forskjellige retninger og belønner når hun følger meg.
Også viktig at hun kan følge etter samtidig som hun kan sette seg ned.

"Veien er lang men, mye lengre uten deg."